enkle atonale stykker for barn

Jeg hadde lyst til å forklare hvorfor boka hadde gått inn på meg. Jeg ga en kort oppsummering, som jeg sendte over, men jeg ble selvbevisst og flau underveis og sa ikke noe mer. Etter å ha lest boka vet jeg ikke om det er noe jeg kommer til å prøve å overkomme heller, siden det boka så tydelig gjorde klart for meg er hvordan alle ser verden og hverandre kun gjennom seg selv. Så uansett hva jeg sier, kommer ikke du til å skjønne hva jeg mener, hva jeg faktisk føler, hvilke minner det vekker, assosiasjonene som tankene flyter videre med, kort sagt hva det er jeg prøver å dele med deg. Jeg har liksom alltid trodd på det, at hvis jeg kunne dele det jeg liker, det som går inn på meg, altså at hvis noen andre leste for eksempel de samme bøkene eller så de samme filmene, så ville vi forstå noe fundamentalt om hverandre. Det er jo så opplagt, men det gikk opp for meg først nå at slik er det ikke. Jeg vet ikke hvem du ser når du ser meg. Hun er noen jeg ikke kjenner og aldri vil forstå. Hvem du er utenfor blikket mitt, hva som motiverte deg da du tok tak i ansiktet mitt med begge hender og kysset meg på munnen da jeg fortalte at jeg hadde kjent glede for første gang på fire måneder bare sist søndag, aner jeg ikke. Da jeg ventet på deg på biblioteket den dagen jeg fant boka, og du fant meg sammenkrøllet på putene i trappen, og jeg sa hei med et stort, overrasket og avslappet smil mens jeg tok inn dette nye antrekket som ga et helt annet inntrykk enn det forrige antrekket ditt, så du da at jeg hadde tenkt nøye over hvordan jeg satt? Hvordan jeg ville bli funnet, hvordan du skulle se meg på avstand? Det har kanskje ikke noe å si. Men det kan ha alt å si. Uansett har det ikke det ennå, for jeg kjenner deg ikke og du kjenner meg ikke, og kanskje kommer vi aldri til å rekke å bli kjent med hverandre, eller kanskje vi blir det og skjønner at vi ikke liker hverandre likevel. 

du gikk fra meg for siste gang, også

Dere er for like, og det gjorde det for enkelt å blande én fantasi med en annen virkelighet. Likheter i utseende, skrivemåte, snakkemåte. Likheter i det dere bærer på. Likheter i hvordan det er vanskelig å møte det og samtidig huske at man har egne behov. Dere ligner aller mest på hverandre i hvordan dere fikk meg til å føle at rommet kunne åpne seg også for meg. Dere fikk det til å virke så stort, og dere fikk meg til å tro på det. Dere ligner også i hvordan dere trakk teppet vekk under føttene mine. Så kanskje er det slik at jeg trodde at jeg fant deg i ham, eller ham i deg. Kanskje er det også slik at jeg forestilte meg at jeg fikk reparere noe. Kanskje er det det som gjør så vondt: et ekko av noe annet, ødelagt. Kanskje er det sånn. Eller kanskje er dette bare helt vanlig fuckings kjærlighetssorg.

Restaurantsjefen da han lo og ga meg en smørblid high five for å få meg til å gå. A. med sagflis på buksebaken da han tok ned den tunge pakken med det sammenleggbare teltet for meg. N. da hun brukte en uvanlig forsiktig stemme for å spørre meg om ting på kontoret. Taxisjåføren som tittet på meg i bakspeilet da jeg satt med stramt ansikt bak solbrillene, og ikke gråt. Hun med de tjukke, svarte, falske øyevippene som virket så gretten, som smilte og sa beklager, ha en fin dag etter å sjekket posen min da alarmen gikk. Mannen i orange arbeidstøy som kom opp fra kjelleren da vi gikk ut ytterdøren, som nikket da jeg smilte til ham. Deg som står i gangen og tar på deg sko uten å si noe. Deg som ligger på sofaen og spør om du kan få to minutter alene, der du ikke blir sett på. Deg som sier at du gruer deg til denne dagen. Deg som ler til noen i telefonen når du sier at du er klar, at du skal kle deg i det peneste du har. Deg som steker én pannekake, og gir den til meg. Deg som ligger på ryggen og folder hendene på magen, og spør hvem du ligner på, at du forestiller en oter. Deg mens du klemmer meg inntil deg. Deg som spør om jeg kommer dele deg i to som en meitemark. Jeg, som prøver å bære det. Deg, som er trist. Som er så trist. 

en sammenligning

F: Du gikk fra meg for første gang. Du var febril, synlig utslitt. Ting jeg både kunne se og forstå. Jeg måtte likevel svelge gråt mens du tok på deg sko og frakk. Du smilte når du så på meg. Du sa takk. Du klemte meg lenge. Du sa at du ikke hadde lyst til å gå. Du gikk. Jeg ventet i noen sekunder, til jeg hadde låst min egen dør, hørt smellet fra døren i gangen, og tillot at tårene kom. Hvorfor gråt jeg?

E: Han er den eneste jeg har møtt som ligner deg, det vil si, slik du eksisterer i mitt bilde. Han har til og med mørkt hår og brune øyne. Han er morsom. Han har en tilstedeværelse som gjør meg helt åpen. Jeg vil gi alt, fortelle alt, dele alt, slik jeg også ville med deg. Og han bærer på sorg. Sorgen du bar på gjorde at du forlot meg og ble borte, igjen og igjen. Derfor gråt jeg.

Snart er det vår

Dette skjedde noe, jeg vet ikke nøyaktig hva, men jeg kom ut igjen på den andre siden og er et menneske igjen. I min nye tilstand som menneske har jeg lyst til å underholde. Jeg går på dater, lar dem spandere vin og øl og drinker, stille spørsmål og fascineres, jeg kan prate, jeg kan spille rollen som uforutsigbar og spennende kulturjente når jeg bare bestemmer meg for det. Trikset er å ikke ta det seriøst. Det problemet får komme når det kommer, man skal ikke ta sorgene på forskudd. 

(vinterdepresjonen)

Den overrasker meg hvert år: januar varer i en evighet, og februar føles som en straff. Jeg oppdager den når det går opp for meg at jeg hater å lage mat, spise mat, vaske opp, vaske klær, rydde, lese, skrive, tegne, sy, gå, trene, jobbe, sove, smile. Den overbeviser meg om at det eneste riktige er å råtne i sofaen med et fast grep om mobilen, som ikke hjelper, men derimot gjør alt verre. I dag har jeg derfor bestemt meg for å gjøre noe med min egen situasjon. Det er vinterferie, og jeg har både hjemmekontor og mange timer å avspasere. Jeg skal derfor starte hver dag med å bevege meg nok til å bli svett. Jeg skal lese, skrive eller tegne i minst femten minutter. Jeg skal spise varm lunsj og middag med grønnsaker. Når jeg skal jobbe, skal jeg ta med datamaskinen og gå på kafé. Når jeg først er ute, skal jeg kjøpe minst tre bøker på mammutsalget. Og når jeg skal på middag med E. skal jeg være blid, nysgjerrig, søt, og først og fremst lite selvbevisst. 

All things must pass

Det er ikke så mye mer å si enn at jeg forsøkte, at jeg virkelig gjorde mitt beste. Jeg tok til og med toget utover. Jeg fant fotballbanen. Ja, den fotballbanen. Jeg sto der en kort stund, bare for å vite at jeg der og da sto et sted du også har stått. At det ikke bare er noe jeg har funnet på. At du ikke lot meg finne deg og redde deg, selv om jeg, som sagt, forsøkte. Hva finnes nå? Utsikten fra en toglinje jeg aldri har tatt før. Skibakken, ankeret, når man runder svingen. Den passerte mye raskere enn jeg så for meg. En utsikt over Oslo fra et perspektiv jeg aldri har sett før. Og snøen, som gjør alt hvitt, grått og blindt. 

Det har vært dager der tennene kjennes for store ut for munnen. Dette er noe helt nytt, og jeg lurer på hva det symboliserer. Første gang var på vei langs trikkestoppet på John Colletts plass. Det var minusgrader, eller jeg tror det var en av de dagene. Tennene var for store for munnen, og jeg kan huske at jeg tenkte, dette har aldri skjedd før. Det var en helt tydelig og reell opplevelse. 

Sist det skjedde var på Gardermoen. Jeg kan ikke huske om jeg la merke til det på toget på veien ut dit, men da jeg hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og gikk gjennom avgangshallen var det der igjen. Det gikk over av seg selv før jeg gikk ombord på flyet. 

Rundt omkring i leiligheten, stort sett på ulike overflater ved lenestolen eller på skrivebordet, ligger åpne bøker med ryggen opp. Joan Didion, Deborah Levy, en obskur essaysamling av Elena Ferrante. Noen ganger prøver jeg å lese i dem. Jeg leter etter noe å henge fast i. En kjølig betraktning av situasjonen. Dessverre har jeg en lei tendens til å bli sliten i hodet, gi opp og strekke meg etter mobilen. 

Jeg vil bare at tiden skal gå. Samtidig kan jeg ikke tro at januar har passert. Måneden har vært som en sykdom, en feberdrøm. Og hva gjorde jeg i den? Jeg sprengte det som er trygt og det som er godt i mange små biter som aldri vil kunne limes sammen igjen. Det er det jeg har gjort. 

the way you love the first person who ever touches you and never love anyone quite the same way again

En ting som jeg er blitt ekspert på, er distraksjon. Hvis tankene blir for store eller følelsene for sterke, må man bedøve seg selv. Den mest effektive måten, for meg, er å sveipe meg nedover instagram. Den andre måten er å alltid ha det veldig travelt. For da, når man først har et øyeblikks ledig tid, orker man ikke tenke store tanker eller føle store følelser. Da orker man bare å ligge på sofaen og stirre tomt inn i skjermen, og kanskje smile litt av en video av noen venninner som oppdager at den ene kan bære tyngre og tyngre og større og større ting bare ved å henge dem under puppene. 

Så må man lage noe til middag. Så må man spise middagen. Så må man rydde opp etter middagen. Så kan man kanskje slappe litt av i en time eller to. Eller så må man ha et sent telefonmøte. Så må man legge seg. Så må man stå opp. Så fortsetter man. 

En bok jeg nettopp har lest siterer Seneca: ‘Kan du vise meg et eneste menneske som setter den rette pris på tiden? Som verdsetter hver dag? Som forstår at vi daglig dør?’ Vi tror at døden ligger i fremtiden, som sitatet fortsetter. Men en stor del av døden ligger allerede bak oss, i all den tiden som vi allerede har levd. Det er som det velkjente sitatet, du vet, om alle dagene som kom og gikk. Det er en klisjé, men klisjeer finnes av en grunn. Menneskenes eksistensielle utfordringer har, som jeg nå har lært, forholdt seg stabile i minst to tusen år.

Jeg innser at jeg ikke er sikker på hvem jeg har blitt, eller om jeg husker hvem jeg vil være. Hva er det egentlig jeg har brukt dagene mine på? En gang i tiden pleide jeg å bevege meg i verden på en så oppmerksom måte. Jeg la merke til skyene, jeg la merke til fargene på himmelen, jeg la merke til lyset som traff husvegger gjennom trær mens jeg så ut av vinduet på en buss. Jeg kjente så mye etter, alle ting vibrerte inni meg. 

De siste fem årene har jeg sørget for å være veldig aktiv. Lært nye ting, bygget nye praksiser, gjennomgått store miljøskifter, vært ambisiøs og målrettet. Det har også vært bra. Jeg har kommet et sted. Jeg kan like stedet. Samtidig har jeg sørget for å lage meg til slik at jeg ikke har hatt tid til å tenke store tanker eller føle sterke følelser. Jeg ville ikke se dem i øynene. Jeg har holdt meg selv under strengt oppsyn, opptredt kontrollert, forholdt meg analytisk til alle situasjoner. 

Nå har jeg oppdaget at jeg ikke lenger kan se verden rundt meg. I det siste, når jeg har gått turer, og lagt merke til at det har vært vakkert rundt meg, har jeg samtidig ikke klart å faktisk se det. Derimot legger jeg godt merke til når noe er stygt, eller hvis det er for mange mennesker, eller for bråkete. Jeg må lære meg å se på nytt, lære meg å lese på nytt, lytte til musikk på nytt, kjenne etter hvem jeg er og hvordan jeg vil leve, på nytt. 

Og nå, som jeg prøver å gjøre alt dette. Som jeg har tatt meg tid til å gjøre, satt av plass til. Så er det deg. Deg som jeg ikke har villet tenke på. Deg som jeg ikke har villet bearbeide. Deg som jeg ikke har villet godta at ikke er mer. Du fyller de store tankene og de sterke følelsene, og jeg var helt uforberedt. Så denne gangen tenker jeg, okei. For en gangs skyld. Lean into it. 

Den dukket bare opp, plutselig, i en liten pakke med bobleplast. Pakken lå åpnet på gulvet. Jeg la ikke merke til den med en gang. Steinen er svart og rød. Ligger godt i hånda. Altså er den hos meg ennå. Jeg kommer til å fortsette å passe på den for deg. 

ting som er annerledes og ting som er som før

En gang for lenge siden snakket du og jeg om det å finne ordentlig ro. Jeg hadde nylig vært på teater, alene på Sokrates' Forsvarstale på amfiscenen på loftet i Nasjonalteatret. Før forestillingen satt jeg på festningsmuren og gråt, og turen opp trappene til loftet virket uoverkommelig. Stykket foregikk som én lang monolog fremført av Toralv Maurstad, og da jeg gikk ned trappene og kom ut i en lav, gyllen og varm kveldssol var jeg fylt av en dyp ro jeg ikke hadde kjent på lang tid –

Det er bare noen steder man finner slik ro, og du fortalte meg to slike som bare var dine. Steder der tingene som lager støy dempes og blir gjennomsiktige, slik at du kan høre og se, og dermed også huske hvem du er og hva du er. Jeg tar opp dette nå fordi jeg ikke direkte føler på rastløshet, men likevel ikke vet om jeg hører og ser klart. Du sa til meg den gangen at jeg hjalp deg å finne litt ro, også. Nå vet jeg ikke hvor du er, eller om du har funnet tilbake til stedene dine, men jeg håper at både du og jeg finner tilbake. 

Klisjé

Det er kanskje, forhåpentligvis, endelig vår. Jeg har sett hestehov for første gang i år nå i begynnelsen av mai. Venter på grønt gress og tynn jakke. Jeg synes som vanlig at det er vanskelig å fordele tiden. Skal jeg prioritere master, inntekt, sideprosjekter, trening, hobby, søvn, relasjoner, solgyllen hud, fresh frisyre? Hvor mye jobb går på bekostning av graden, og hva betyr det? Er det viktigere for meg å trene, sy, lese eller være sammen med andre? Hvor mye tid og penger er det verdt å bruke på utseendet? Tenk om vi hadde barn, hvordan skulle det da gått opp? Jeg klarer ikke bestemme meg, og mens jeg venter på at svaret skal åpenbare seg ligger jeg på sofaen og scroller instagram for hundrede gang.

Form vs. innhold

Det er uvant å skrive blogg igjen. Å fokusere på hva jeg tenker, føler og gjør, og dokumentere det, ikke i en låst liten bok, men i full åpenhet der noen kan komme til å lese det (selv om denne gamle bloggen ikke har faste besøkende) – hva sier det om meg.

Jeg er alene hjemme denne uka. Det er så stille her når ingen snakker. I dag har jeg spilt musikk fra tv'en i stua hele ettermiddagen, mens jeg har forberedt et syprosjekt, laget og spist middag, vasket klær, etc. Hele dagen har vært preget av et slags ubehag, det sitter i kroppen, det klør på fingerknokene. Jeg har stilt meg selv spørsmål, som: Er jeg der jeg vil være? Er dette riktig for meg? Hvorfor klarer jeg ikke å bestemme meg for noe, hvorfor vil jeg alltid bytte retning, bryte alle bånd, bli helt ny? At jeg alltid, til slutt, heller vil være et annet sted.

Et av problemene er at jeg ikke stoler på meg. Jeg presenterer spørsmålene, men jeg vet ikke om det er helt, hundre prosent og kors på halsen, sant at jeg ikke har svarene. Jeg er usikker på om det er de rette spørsmålene. Om jeg egentlig er midt i tjukkeste selvbedrag. Jeg håper jeg kan trenge inn gjennom teksten. Jeg klarer ikke klarer å sette ord på tankene mine når vi snakker. Det som gjør det utfordrende er at vi ikke forstår hverandre så godt. Jeg tror vi tenker ganske ulikt, og forstår verden på forskjellige måter. Gjennom å lage plass til hverandre, får vi litt mindre plass til oss selv. I teksten er det bare plass til én.

Det finnes ingen data å vise

Jeg tror at jeg savner å skrive. Det pleide å være min måte å finne trøst på. Liksom, at jeg så og observerte ting på en mer åpen og mer, hm, romantisk måte. Jeg hadde øynene åpne for alle fenomener rundt meg, sånn at jeg kunne skrive om dem og hva de fikk meg til å føle. Det var en måte å forankre meg selv til verden på. Noen ganger henvendte jeg meg direkte til noen, andre ganger til et slags åpent rom, ofte bare til meg selv, antar jeg, for å rydde opp i tankene.

Da jeg gikk over parkeringsplassen fra Kiwi i dag så jeg to lysende planeter på himmelen, tett på hverandre. Himmelen var begynt å bli dypblå, men ikke mørk, og ingen andre stjerner var synlige. Jeg tok bilde av dem. På vei ned trappene mot boligblokkene, tenkte jeg på disse tingene. Jeg tenkte på at det å skrive hadde vært som en trøst. At det sikkert var sunt, bra for meg, å sette ord på tingene, ordne dem, til en viss grad romantisere hverdagslige ting og sette mer pris på detaljer. Samtidig, kom jeg på etterpå, var det å skrive forbundet med en lengsel eller tomhet, og at å skrive om mine observasjoner av min lille verden hovedsakelig var en måte å fylle tomrommet på. 

Hvor er tomrommet nå, da? Kanskje jeg ikke skriver fordi jeg ikke lengter på samme måte. Fordi jeg er blitt eldre. Har falt mer på plass. Kjenner meg selv bedre. Det hadde jo vært fint om det var sånn. Men hva om jeg bare har lært meg å lukke øynene? Fordi jeg ikke har tilgang på henvendelsen lenger, og at det var så smertefullt at det var bedre å bare stoppe helt opp, vende ansiktet vekk? Jeg har ikke svaret i dag.

Hvis jeg skal gjøre opp status, må jeg først og fremst si at jeg har det ganske bra. Jeg har en spennende og lærerik hverdag. Jeg synes at jeg mestrer oppgavene mine. Det føles trygt og varmt å låse opp døra hjemme, rope hallo gjennom gangen og stua. Noen ganger føler jeg at alle andre har rikere og mer spennende liv enn meg, som inneholder vennemiddager, uteliv og spontane kafémøter, og at jeg ikke har det sånn. Men jeg har hatt det sånn, og da lengtet jeg etter noe annet som manglet.

Februar (juni)

Jeg husker da jeg satt som dette, med laptopen på fanget og melankolsk musikk i spilleliste i Spotify, og skrev og skrev og skrev for å sette ord på en ensomhet jeg ikke visste at jeg opplevde. For elleve år siden, ti, ni. Det virker naturlig å følge opp med at jeg ble mindre ensom. At jeg fant meg selv, landet i meg selv. Det ville ikke være løgn, jeg gjorde det. Samtidig er det ikke blankpusset sannhet. I går eller for to dager siden, gikk jeg gjennom byen mens jeg tenkte: er jeg dømt til å være ulykkelig? I dag kom jeg på det som jeg allerede vet. Dette er å være menneske. 

Årets beste leseropplevelser, rangert etter hvilke jeg kom på først:

Olivia Laing, The Lonely City (essay)
Antonia Malchik, A Walking Life (essay)
Karl Ove Knausgård, Morgenstjernen (roman)
Agnes Ravatn, Verda er ein skandale (essay)
Linn Ullmann, De urolige (selvbiografisk roman)

–

Hva mer finnes nå? Til venstre for laptopen ligger en myk trebit tilpasset hånden, eller håndens grep. Av og til stopper jeg opp for å holde fast ved noe. Den har (også) vært et trygt grep i jakkelomma. Det er alt. 

Matias Faldbakken

Det sitter en fugl på frøposen som henger fra flaggstangen på balkongen til mamma og pappa. Den er en rund kule. Den har gulgrått bryst, svart mønster på det lille hodet. En liten, liten, myk kuleform som hadde passet godt i håndflaten. Hvis man krummet hånden bare litt. Matias Faldbakken snakker på radioen. Ute er pastellfarget. For en setning. Matias Faldbakken ville sikkert mene noe om den. Det jeg mener er at ute er himmelen lys og klar, men solen står lavt og himmelfargen er vinterlys. Og det er litt snø, på flaggstangen som står utover og på hustaket over dumpa, rimfrost på tregreinene foran vinduet, og grantrærne er svarte mot himmelen og at det er lyseblått. Fuglen fløy unna. Fuglen er fløyet? Fuglen fløy sin vei. Satt den i håndflaten kunne man kjenne det lille hjertet slå. Man måtte holde hånden slik at den kunne fly hvis den ville (men den ville ikke).

jeg hadde en ny drøm. jeg dro for å besøke deg. du bodde i et stort og moderne, hvitt trehus med gruslagt gårdsplass. huset la seg på en måte rundt gårdsplassen, og om huset igjen var det høye trær og mosekledde små høyder.

da jeg sto på gårdsplassen, uten annen utsikt enn opp mot himmelen, visste jeg, på en eller annen måte, at du egentlig ikke ville ha besøk av noen. det kunne hende du hadde ville blitt glad for besøk av meg, men jeg turte ikke stole på det. jeg ville ikke plage deg. jeg hadde tenkt å ringe på, men tok meg i det, og ble stående utenfor døren. til høyre for den var det et stort vindu inn mot det som kanskje var stuen, og ved siden av det igjen var det en trebenk. plutselig kunne jeg skimte deg gjennom glasset, du satt i en lenestol iført lyserosa morgenkåpe og spilte playstation, eller du så på tv. jeg flyttet meg ut av syne, og satte meg på benken, usett, håpet jeg. jeg ble sittende på enden av benken en stund, sammenkrøket med bena opp, mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle banke på vinduet, om du ville bli glad eller sint. 

senere i drømmen (det kan ha vært et mellomrom her, jeg husker ikke, det kan også ikke ha vært det) kom det mange jeg kjente i en bil inn på gårdsplassen. det knaste i grusen. du var fremdeles der inne, men jeg husker ikke om jeg kunne se deg. vi skulle kjøre et sted, og jeg ville tisse før vi dro. jeg bestemte meg for å gå inn og låne toalettet. de andre lurte på om det egentlig var helt greit, det var jo ingen av oss som bodde i huset, men jeg gjorde det likevel. 

det var ingen i første etasje da jeg kom inn, ingen i stua. jeg gikk inn i en gang, og fant to små bad ved siden av hverandre. jeg måtte velge ett. ingen av rommene hadde dør, men de hadde forheng. jeg tenkte at det ene badet måtte være ditt og det andre for eksempel en søster sitt, men det var ingen umiddelbare indikasjoner på hva som var hva, i allefall ikke ved første øyekast. fordi jeg følte at jeg hadde dårlig tid, valgte jeg bare det til høyre, gjorde meg raskt ferdig og åpnet forhenget fordi jeg hørte noen komme. det var du, for det var ditt bad jeg hadde brukt. vi sto rett i mot hverandre, du fremdeles i den lyserosa morgenkåpen, åpen utenpå klærne (de var grå). du stirret på meg, alvorlig og forbauset, og jeg på deg. jeg husker ikke om vi sa noe, jeg tror ikke det. jeg tenkte, jeg burde gå. jeg gikk. 

drømmen sluttet med at jeg sto på en togstasjon og ventet på toget som skulle ta meg hjem til byen. det var kveld, eller i hvertfall skumring. så sitter jeg på toget. jeg tenker på ansiktet ditt, øynene dine (brune, overraskede), den rosa morgenkåpen. jeg tror jeg våknet her.