februarkløa

I fjor på denne tiden satte jeg meg på toget, google maps-et meg frem til en fotballbane, sto der litt. Det var utrolig mye snø. Hvit himmel, hvit luft, hvite trær, hvitt og tomt og dødt og stille. Etterpå gikk jeg opp til togstasjonen igjen, tok toget tilbake, så utover byen der toget kjører over Tøyen, og kunne på en eller annen måte lukke kapittelet. Det vil si, gi opp. Jeg fulgte alle spor, kjørte løpet helt ut, og det gikk ikke. Det fantes ingen hint langs gjerdene på fotballbanen, ingen åpenbaring eller trøst. Sånn er det. Det eneste jeg kan gjøre, er å håpe. At ting går bra for deg, med deg. At du sitter i en god stol med en bok du liker, et bonsaitre og en monsterastikling i vinduskarmen. At skorpene blir sprø på rundstykkene, at surdeigen lever, at du kjører mammaen din på ærender av og til. Hvis du vil vite hvordan jeg har det, så har jeg det ganske bra. Jeg bor i en leilighet hvor jeg har malt alle rommene i farger jeg liker. Når jeg går mot byen er utsikten den fra togturen. Om morgenene brygger jeg kaffe samtidig som jeg koker grøt, som før, som alltid. Jeg er den samme og ikke. Jeg tenner et lys, spiser. Det er en ny dag.