eventyr til maiken.

det var en gang en maiken som hadde to bryster, de var skinnende hvite som lyskastere i solen. en dag var de to bryster ute på en tur i skogen, de skulle plukke blåbær for å lage saft og syltetøy til pannekakene som skulle fortæres når høstmørket etterhvert ville senke seg over by og land. de plukket og danset gyngende over blåbærlyngen da med ett: en kvist som knakk. og ingenting mer. de fortsatte å plukke, men den gyngende gleden var nå erstattet med fem hår som reiste seg fryktsomt. maiken sang derfor et par arbeiderviser for stemningens skyld, og solen sto lavt og gyllent slik at trærne kastet lange og slanke skygger over lyng, og tre av hårene hadde lagt seg helt ned da et nytt, mer uvørent og høylytt knekketi-knekk kunne høres. lyden var akkompagnert av en skygge der borte i skogen, en bustete, utydelig skikkelse som nærmet seg faretruende og som uttalte utydelige, liksom-syngende lyder. det var en patetisk dumskap over skikkelsen og dens krøllete topp, men den beveget seg smidig og listig på de altfor tynne bena og det hele var meget merkelig å være vitne til. naaakne naaaakne, sa den, og de så forvirret på hverandre og visste ikke helt hva de skulle gjøre med det hele, men så: krøllene gjorde en brå bevegelse, rettet mot de før så lykkelig blåbærplukkende, før den med skremmende besluttsomhet så raskt som de skjøre stilkene tillot beveget seg mot dem med en nå messende rytmisk ordlyd, bryster-bryster-bryster-bryster, det lød høyere og høyere, og de som før hadde vært skinnende hvite i solens deilige lys ble askegråe av skrekk før de løp for sitt kjære liv.     : )