En gang for lenge siden snakket du og jeg om det å finne ordentlig ro. Jeg hadde nylig vært på teater, alene på Sokrates' Forsvarstale på amfiscenen på loftet i Nasjonalteatret. Før forestillingen satt jeg på festningsmuren og gråt, og turen opp trappene til loftet virket uoverkommelig. Stykket foregikk som én lang monolog fremført av Toralv Maurstad, og da jeg gikk ned trappene og kom ut i en lav, gyllen og varm kveldssol var jeg fylt av en dyp ro jeg ikke hadde kjent på lang tid –
Det er bare noen steder man finner slik ro, og du fortalte meg to slike som bare var dine. Steder der tingene som lager støy dempes og blir gjennomsiktige, slik at du kan høre og se, og dermed også huske hvem du er og hva du er. Jeg tar opp dette nå fordi jeg ikke direkte føler på rastløshet, men likevel ikke vet om jeg hører og ser klart. Du sa til meg den gangen at jeg hjalp deg å finne litt ro, også. Nå vet jeg ikke hvor du er, eller om du har funnet tilbake til stedene dine, men jeg håper at både du og jeg finner tilbake.
