F: Du gikk fra meg for første gang. Du var febril, synlig utslitt. Ting jeg både kunne se og forstå. Jeg måtte likevel svelge gråt mens du tok på deg sko og frakk. Du smilte når du så på meg. Du sa takk. Du klemte meg lenge. Du sa at du ikke hadde lyst til å gå. Du gikk. Jeg ventet i noen sekunder, til jeg hadde låst min egen dør, hørt smellet fra døren i gangen, og tillot at tårene kom. Hvorfor gråt jeg?
E: Han er den eneste jeg har møtt som ligner deg, det vil si, slik du eksisterer i mitt bilde. Han har til og med mørkt hår og brune øyne. Han er morsom. Han har en tilstedeværelse som gjør meg helt åpen. Jeg vil gi alt, fortelle alt, dele alt, slik jeg også ville med deg. Og han bærer på sorg. Sorgen du bar på gjorde at du forlot meg og ble borte, igjen og igjen. Derfor gråt jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar