Hvorfor var det sånn? At vi ga hverandre ro, men særlig angst? 

Jeg husker da jeg satt som dette, med laptopen på fanget og melankolsk musikk i spilleliste i spotify, og skrev og skrev og skrev for å sette ord på en ensomhet jeg ikke visste at jeg opplevde. For elleve år siden, ti, ni. Det virker naturlig å følge opp med at jeg ble mindre ensom. At jeg fant meg selv, landet i meg selv. Det ville ikke være løgn, jeg gjorde det. Samtidig er det ikke blankpusset sannhet. 

I går eller for to dager siden, gikk jeg gjennom byen mens jeg tenkte: er jeg dømt til å være ulykkelig? I dag kom jeg på det som jeg allerede vet: Dette er å være menneske. 

Årets beste leseropplevelser rangert etter hvilke jeg kom på først:

Olivia Laing, The Lonely City (essay)
Antonia Malchik, A Walking Life (essay)
Karl Ove Knausgård, Morgenstjernen (roman)
Agnes Ravatn, Verda er ein skandale (essay)
Linn Ullmann, De urolige (selvbiografisk roman)

–

Hva mer finnes nå? Til venstre for laptopen ligger en myk trebit tilpasset hånden, eller håndens grep. Av og til stopper jeg opp for å holde fast ved noe. Den har (også) vært et trygt grep i jakkelomma. Det er alt. 

Det sitter en fugl på frøposen som henger fra flaggstangen på balkongen til mamma og pappa. Den er en rund kule. Den har gulgrått bryst, svart mønster på det lille hodet. En liten, liten, myk kuleform som hadde passet godt i håndflaten. Hvis man krummet hånden bare litt. Matias Faldbakken snakker på radioen. Ute er pastellfarget. For en setning. Matias Faldbakken ville sikkert mene noe om den. Det jeg mener er at ute er himmelen lys og klar, men solen står lavt og himmelfargen er vinterlys. Og det er litt snø, på flaggstangen som står utover og på hustaket over dumpa, rimfrost på tregreinene foran vinduet, og grantrærne er svarte mot himmelen og at det er lyseblått. Fuglen fløy unna. Fuglen er fløyet? Fuglen fløy sin vei. Satt den i håndflaten kunne man kjenne det lille hjertet slå. Man måtte holde hånden slik at den kunne fly hvis den ville (men den ville ikke).