tekstsamling
2022/06/28
2022/01/31
2021/02/27
Jeg husker da jeg satt som dette, med laptopen på fanget og melankolsk musikk i spilleliste i spotify, og skrev og skrev og skrev for å sette ord på en ensomhet jeg ikke visste at jeg opplevde. For elleve år siden, ti, ni. Det virker naturlig å følge opp med at jeg ble mindre ensom. At jeg fant meg selv, landet i meg selv. Det ville ikke være løgn, jeg gjorde det. Samtidig er det ikke blankpusset sannhet.
I går eller for to dager siden, gikk jeg gjennom byen mens jeg tenkte: er jeg dømt til å være ulykkelig? I dag kom jeg på det som jeg allerede vet: Dette er å være menneske.
2020/12/19
Årets beste leseropplevelser rangert etter hvilke jeg kom på først:
Olivia Laing, The Lonely City (essay)
Antonia Malchik, A Walking Life (essay)
Karl Ove Knausgård, Morgenstjernen (roman)
Agnes Ravatn, Verda er ein skandale (essay)
Linn Ullmann, De urolige (selvbiografisk roman)
–
Hva mer finnes nå? Til venstre for laptopen ligger en myk trebit tilpasset hånden, eller håndens grep. Av og til stopper jeg opp for å holde fast ved noe. Den har (også) vært et trygt grep i jakkelomma. Det er alt.