Den dukket bare opp, plutselig, i en liten pakke med bobleplast. Pakken lå åpnet på gulvet. Jeg la ikke merke til den med en gang. Steinen er svart og rød. Ligger godt i hånda. Altså er den hos meg ennå. Jeg kommer til å fortsette å passe på den for deg. 

ting som er annerledes og ting som er som før

En gang for lenge siden snakket du og jeg om det å finne ordentlig ro. Jeg hadde nylig vært på teater, alene på Sokrates' Forsvarstale på amfiscenen på loftet i Nasjonalteatret. Før forestillingen satt jeg på festningsmuren og gråt, og turen opp trappene til loftet virket uoverkommelig. Stykket foregikk som én lang monolog fremført av Toralv Maurstad, og da jeg gikk ned trappene og kom ut i en lav, gyllen og varm kveldssol var jeg fylt av en dyp ro jeg ikke hadde kjent på lang tid –

Det er bare noen steder man finner slik ro, og du fortalte meg to slike som bare var dine. Steder der tingene som lager støy dempes og blir gjennomsiktige, slik at du kan høre og se, og dermed også huske hvem du er og hva du er. Jeg tar opp dette nå fordi jeg ikke direkte føler på rastløshet, men likevel ikke vet om jeg hører og ser klart. Du sa til meg den gangen at jeg hjalp deg å finne litt ro, også. Nå vet jeg ikke hvor du er, eller om du har funnet tilbake til stedene dine, men jeg håper at både du og jeg finner tilbake. 

Klisjé

Det er kanskje, forhåpentligvis, endelig vår. Jeg har sett hestehov for første gang i år nå i begynnelsen av mai. Venter på grønt gress og tynn jakke. Jeg synes som vanlig at det er vanskelig å fordele tiden. Skal jeg prioritere master, inntekt, sideprosjekter, trening, hobby, søvn, relasjoner, solgyllen hud, fresh frisyre? Hvor mye jobb går på bekostning av graden, og hva betyr det? Er det viktigere for meg å trene, sy, lese eller være sammen med andre? Hvor mye tid og penger er det verdt å bruke på utseendet? Tenk om vi hadde barn, hvordan skulle det da gått opp? Jeg klarer ikke bestemme meg, og mens jeg venter på at svaret skal åpenbare seg ligger jeg på sofaen og scroller instagram for hundrede gang.

Det kroppslige selvbilde: Et tilbakevendende problem

I går, på vei hjem fra en joggetur, tenkte jeg på denne bloggen. Tekstblogging har visst fått en liten oppsving, i alle fall i Sverige. Det er særlig én blogg som skriver ganske godt. Men det er noe som gnager, og det er når hun skriver om klær. En gjenganger er kjoler med tynne skulderbånd (implisitt: markerte krageben og smale skuldre). Plutselig handler tekstene hennes om å ligne på Julie i Verdens Verste Menneske, eller ofte bare om å være tynn, og dermed vakker og stilig. 

Dette er ikke nødvendigvis kjennetegn på dårlig tekst. Det er bare at jeg ikke håndterer ytre påminnelser om viktigheten av spisse skuldre og slanke overarmer. Jeg er ikke stilig, og jeg har lagt på meg. I morges slo det meg at jeg antar at alle som ser meg avkledt, for eksempel i garderoben på treningssenteret, tvinges til å se noe som er avskyelig. At det er konsensus om at ryggen min, gråblek med valker under sportsbh'en, er noe som er frastøtende. 

Det er nok ikke sånn, heldigvis, sannsynligvis. Når jeg står der, med treningstightsen strammende om livet mens jeg finner t-skjorten, vemmes jeg jo ikke av de andre. Når jeg ser jenter med ““tjukke”” (helt vanlige!) kropper bevege seg fritt i varmt klima på Instagram, tenker jeg at de ser fine ut, avslappede og glade, og at jeg skulle ønske jeg hadde det de har. Selvaksept. Selvtillit. Felles erfaring i venner som ligner på en selv.

Form vs. innhold

Det er uvant å skrive blogg igjen. Å fokusere på hva jeg tenker, føler og gjør, og dokumentere det, ikke i en låst liten bok, men i full åpenhet der noen kan komme til å lese det (selv om denne gamle bloggen ikke har faste besøkende) – hva sier det om meg.

Jeg er alene hjemme denne uka. Det er så stille her når ingen snakker. I dag har jeg spilt musikk fra tv'en i stua hele ettermiddagen, mens jeg har forberedt et syprosjekt, laget og spist middag, vasket klær, etc. Hele dagen har vært preget av et slags ubehag, det sitter i kroppen, det klør på fingerknokene. Jeg har stilt meg selv spørsmål, som: Er jeg der jeg vil være? Er dette riktig for meg? Hvorfor klarer jeg ikke å bestemme meg for noe, hvorfor vil jeg alltid bytte retning, bryte alle bånd, bli helt ny? At jeg alltid, til slutt, heller vil være et annet sted.

Et av problemene er at jeg ikke stoler på meg. Jeg presenterer spørsmålene, men jeg vet ikke om det er helt, hundre prosent og kors på halsen, sant at jeg ikke har svarene. Jeg er usikker på om det er de rette spørsmålene. Om jeg egentlig er midt i tjukkeste selvbedrag. Jeg håper jeg kan trenge inn gjennom teksten. Jeg klarer ikke klarer å sette ord på tankene mine når vi snakker. Det som gjør det utfordrende er at vi ikke forstår hverandre så godt. Jeg tror vi tenker ganske ulikt, og forstår verden på forskjellige måter. Gjennom å lage plass til hverandre, får vi litt mindre plass til oss selv. I teksten er det bare plass til én.

Det finnes ingen data å vise

Jeg tror at jeg savner å skrive. Det pleide å være min måte å finne trøst på. Liksom, at jeg så og observerte ting på en mer åpen og mer, hm, romantisk måte. Jeg hadde øynene åpne for alle fenomener rundt meg, sånn at jeg kunne skrive om dem og hva de fikk meg til å føle. Det var en måte å forankre meg selv til verden på. Noen ganger henvendte jeg meg direkte til noen, andre ganger til et slags åpent rom, ofte bare til meg selv, antar jeg, for å rydde opp i tankene.

Da jeg gikk over parkeringsplassen fra Kiwi i dag så jeg to lysende planeter på himmelen, tett på hverandre. Himmelen var begynt å bli dypblå, men ikke mørk, og ingen andre stjerner var synlige. Jeg tok bilde av dem. På vei ned trappene mot boligblokkene, tenkte jeg på disse tingene. Jeg tenkte på at det å skrive hadde vært som en trøst. At det sikkert var sunt, bra for meg, å sette ord på tingene, ordne dem, til en viss grad romantisere hverdagslige ting og sette mer pris på detaljer. Samtidig, kom jeg på etterpå, var det å skrive forbundet med en lengsel eller tomhet, og at å skrive om mine observasjoner av min lille verden hovedsakelig var en måte å fylle tomrommet på. 

Hvor er tomrommet nå, da? Kanskje jeg ikke skriver fordi jeg ikke lengter på samme måte. Fordi jeg er blitt eldre. Har falt mer på plass. Kjenner meg selv bedre. Det hadde jo vært fint om det var sånn. Men hva om jeg bare har lært meg å lukke øynene? Fordi jeg ikke har tilgang på henvendelsen lenger, og at det var så smertefullt at det var bedre å bare stoppe helt opp, vende ansiktet vekk? Jeg har ikke svaret i dag.

Hvis jeg skal gjøre opp status, må jeg først og fremst si at jeg har det ganske bra. Jeg har en spennende og lærerik hverdag. Jeg synes at jeg mestrer oppgavene mine. Det føles trygt og varmt å låse opp døra hjemme, rope hallo gjennom gangen og stua. Noen ganger føler jeg at alle andre har rikere og mer spennende liv enn meg, som inneholder vennemiddager, uteliv og spontane kafémøter, og at jeg ikke har det sånn. Men jeg har hatt det sånn, og da lengtet jeg etter noe annet som manglet.

Februar (juni)

Jeg husker da jeg satt som dette, med laptopen på fanget og melankolsk musikk i spilleliste i Spotify, og skrev og skrev og skrev for å sette ord på en ensomhet jeg ikke visste at jeg opplevde. For elleve år siden, ti, ni. Det virker naturlig å følge opp med at jeg ble mindre ensom. At jeg fant meg selv, landet i meg selv. Det ville ikke være løgn, jeg gjorde det. Samtidig er det ikke blankpusset sannhet. I går eller for to dager siden, gikk jeg gjennom byen mens jeg tenkte: er jeg dømt til å være ulykkelig? I dag kom jeg på det som jeg allerede vet. Dette er å være menneske. 

Årets beste leseropplevelser, rangert etter hvilke jeg kom på først:

Olivia Laing, The Lonely City (essay)
Antonia Malchik, A Walking Life (essay)
Karl Ove Knausgård, Morgenstjernen (roman)
Agnes Ravatn, Verda er ein skandale (essay)
Linn Ullmann, De urolige (selvbiografisk roman)

–

Hva mer finnes nå? Til venstre for laptopen ligger en myk trebit tilpasset hånden, eller håndens grep. Av og til stopper jeg opp for å holde fast ved noe. Den har (også) vært et trygt grep i jakkelomma. Det er alt. 

Matias Faldbakken

Det sitter en fugl på frøposen som henger fra flaggstangen på balkongen til mamma og pappa. Den er en rund kule. Den har gulgrått bryst, svart mønster på det lille hodet. En liten, liten, myk kuleform som hadde passet godt i håndflaten. Hvis man krummet hånden bare litt. Matias Faldbakken snakker på radioen. Ute er pastellfarget. For en setning. Matias Faldbakken ville sikkert mene noe om den. Det jeg mener er at ute er himmelen lys og klar, men solen står lavt og himmelfargen er vinterlys. Og det er litt snø, på flaggstangen som står utover og på hustaket over dumpa, rimfrost på tregreinene foran vinduet, og grantrærne er svarte mot himmelen og at det er lyseblått. Fuglen fløy unna. Fuglen er fløyet? Fuglen fløy sin vei. Satt den i håndflaten kunne man kjenne det lille hjertet slå. Man måtte holde hånden slik at den kunne fly hvis den ville (men den ville ikke).

jeg hadde en ny drøm. jeg dro for å besøke deg. du bodde i et stort og moderne, hvitt trehus med gruslagt gårdsplass. huset la seg på en måte rundt gårdsplassen, og om huset igjen var det høye trær og mosekledde små høyder.

da jeg sto på gårdsplassen, uten annen utsikt enn opp mot himmelen, visste jeg, på en eller annen måte, at du egentlig ikke ville ha besøk av noen. det kunne hende du hadde ville blitt glad for besøk av meg, men jeg turte ikke stole på det. jeg ville ikke plage deg. jeg hadde tenkt å ringe på, men tok meg i det, og ble stående utenfor døren. til høyre for den var det et stort vindu inn mot det som kanskje var stuen, og ved siden av det igjen var det en trebenk. plutselig kunne jeg skimte deg gjennom glasset, du satt i en lenestol iført lyserosa morgenkåpe og spilte playstation, eller du så på tv. jeg flyttet meg ut av syne, og satte meg på benken, usett, håpet jeg. jeg ble sittende på enden av benken en stund, sammenkrøket med bena opp, mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle banke på vinduet, om du ville bli glad eller sint. 

senere i drømmen (det kan ha vært et mellomrom her, jeg husker ikke, det kan også ikke ha vært det) kom det mange jeg kjente i en bil inn på gårdsplassen. det knaste i grusen. du var fremdeles der inne, men jeg husker ikke om jeg kunne se deg. vi skulle kjøre et sted, og jeg ville tisse før vi dro. jeg bestemte meg for å gå inn og låne toalettet. de andre lurte på om det egentlig var helt greit, det var jo ingen av oss som bodde i huset, men jeg gjorde det likevel. 

det var ingen i første etasje da jeg kom inn, ingen i stua. jeg gikk inn i en gang, og fant to små bad ved siden av hverandre. jeg måtte velge ett. ingen av rommene hadde dør, men de hadde forheng. jeg tenkte at det ene badet måtte være ditt og det andre for eksempel en søster sitt, men det var ingen umiddelbare indikasjoner på hva som var hva, i allefall ikke ved første øyekast. fordi jeg følte at jeg hadde dårlig tid, valgte jeg bare det til høyre, gjorde meg raskt ferdig og åpnet forhenget fordi jeg hørte noen komme. det var du, for det var ditt bad jeg hadde brukt. vi sto rett i mot hverandre, du fremdeles i den lyserosa morgenkåpen, åpen utenpå klærne (de var grå). du stirret på meg, alvorlig og forbauset, og jeg på deg. jeg husker ikke om vi sa noe, jeg tror ikke det. jeg tenkte, jeg burde gå. jeg gikk. 

drømmen sluttet med at jeg sto på en togstasjon og ventet på toget som skulle ta meg hjem til byen. det var kveld, eller i hvertfall skumring. så sitter jeg på toget. jeg tenker på ansiktet ditt, øynene dine (brune, overraskede), den rosa morgenkåpen. jeg tror jeg våknet her.