2021/02/27

Jeg husker da jeg satt som dette, med laptopen på fanget og melankolsk musikk i spilleliste i spotify, og skrev og skrev og skrev for å sette ord på en ensomhet jeg ikke visste at jeg opplevde. For elleve år siden, ti, ni. Det virker naturlig å følge opp dette med at jeg ble mindre ensom med tiden. At jeg fant meg selv, landet i meg selv. Det ville ikke være løgn, jeg gjorde det. Samtidig er det ikke en ren og blankpusset sannhet. 

I går eller for to dager siden, gikk jeg gjennom byen mens jeg tenkte: er jeg dømt til å være ulykkelig? I dag kom jeg på det som jeg allerede vet: Dette er å være menneske. Vi er alene.