Form vs. innhold

Det er uvant å skrive blogg igjen. Å fokusere på hva jeg tenker, føler og gjør, og dokumentere det, ikke i en låst liten bok, men i full åpenhet der noen kan komme til å lese det (selv om denne gamle bloggen ikke har faste besøkende) – hva sier det om meg.

Jeg er alene hjemme denne uka. Det er så stille her når ingen snakker. I dag har jeg spilt musikk fra tv'en i stua hele ettermiddagen, mens jeg har forberedt et syprosjekt, laget og spist middag, vasket klær, etc. Hele dagen har vært preget av et slags ubehag, det sitter i kroppen, det klør på fingerknokene. Jeg har stilt meg selv spørsmål, som: Er jeg der jeg vil være? Er dette riktig for meg? Hvorfor klarer jeg ikke å bestemme meg for noe, hvorfor vil jeg alltid bytte retning, bryte alle bånd, bli helt ny? At jeg alltid, til slutt, heller vil være et annet sted.

Et av problemene er at jeg ikke stoler på meg. Jeg presenterer spørsmålene, men jeg vet ikke om det er helt, hundre prosent og kors på halsen, sant at jeg ikke har svarene. Jeg er usikker på om det er de rette spørsmålene. Om jeg egentlig er midt i tjukkeste selvbedrag. Jeg håper jeg kan trenge inn gjennom teksten. Jeg klarer ikke klarer å sette ord på tankene mine når vi snakker. Det som gjør det utfordrende er at vi ikke forstår hverandre så godt. Jeg tror vi tenker ganske ulikt, og forstår verden på forskjellige måter. Gjennom å lage plass til hverandre, får vi litt mindre plass til oss selv. I teksten er det bare plass til én.