Det har vært dager der tennene kjennes for store ut for munnen. Dette er noe helt nytt, og jeg lurer på hva det symboliserer. Første gang var på vei langs trikkestoppet på John Colletts plass. Det var minusgrader, eller jeg tror det var en av de dagene. Tennene var for store for munnen, og jeg kan huske at jeg tenkte, dette har aldri skjedd før. Det var en helt tydelig og reell opplevelse. 

Sist det skjedde var på Gardermoen. Jeg kan ikke huske om jeg la merke til det på toget på veien ut dit, men da jeg hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og gikk gjennom avgangshallen var det der igjen. Det gikk over av seg selv før jeg gikk ombord på flyet. 

Rundt omkring i leiligheten, stort sett på ulike overflater ved lenestolen eller på skrivebordet, ligger åpne bøker med ryggen opp. Joan Didion, Deborah Levy, en obskur essaysamling av Elena Ferrante. Noen ganger prøver jeg å lese i dem. Jeg leter etter noe å henge fast i. En kjølig betraktning av situasjonen. Dessverre har jeg en lei tendens til å bli sliten i hodet, gi opp og strekke meg etter mobilen. 

Jeg vil bare at tiden skal gå. Samtidig kan jeg ikke tro at januar har passert. Måneden har vært som en sykdom, en feberdrøm. Og hva gjorde jeg i den? Jeg sprengte det som er trygt og det som er godt i mange små biter som aldri vil kunne limes sammen igjen. Det er det jeg har gjort.