(vinterdepresjonen)

Den overrasker meg hvert år: januar varer i en evighet, og februar føles som en straff. Jeg oppdager den når det går opp for meg at jeg hater å lage mat, spise mat, vaske opp, vaske klær, rydde, lese, skrive, tegne, sy, gå, trene, jobbe, sove, smile. Den overbeviser meg om at det eneste riktige er å råtne i sofaen med et fast grep om mobilen, som ikke hjelper, men derimot gjør alt verre. I dag har jeg derfor bestemt meg for å gjøre noe med min egen situasjon. Det er vinterferie, og jeg har både hjemmekontor og mange timer å avspasere. Jeg skal derfor starte hver dag med å bevege meg nok til å bli svett. Jeg skal lese, skrive eller tegne i minst femten minutter. Jeg skal spise varm lunsj og middag med grønnsaker. Når jeg skal jobbe, skal jeg ta med datamaskinen og gå på kafé. Når jeg først er ute, skal jeg kjøpe minst tre bøker på mammutsalget. Og når jeg skal på middag med E. skal jeg være blid, nysgjerrig, søt, og først og fremst lite selvbevisst. 

All things must pass

Det er ikke så mye mer å si enn at jeg forsøkte, at jeg virkelig gjorde mitt beste. Jeg tok til og med toget utover. Jeg fant fotballbanen. Ja, den fotballbanen. Jeg sto der en kort stund, bare for å vite at jeg der og da sto et sted du også har stått. At det ikke bare er noe jeg har funnet på. At du ikke lot meg finne deg og redde deg, selv om jeg, som sagt, forsøkte. Hva finnes nå? Utsikten fra en toglinje jeg aldri har tatt før. Skibakken, ankeret, når man runder svingen. Den passerte mye raskere enn jeg så for meg. En utsikt over Oslo fra et perspektiv jeg aldri har sett før. Og snøen, som gjør alt hvitt, grått og blindt. 

Det har vært dager der tennene kjennes for store ut for munnen. Dette er noe helt nytt, og jeg lurer på hva det symboliserer. Første gang var på vei langs trikkestoppet på John Colletts plass. Det var minusgrader, eller jeg tror det var en av de dagene. Tennene var for store for munnen, og jeg kan huske at jeg tenkte, dette har aldri skjedd før. Det var en helt tydelig og reell opplevelse. 

Sist det skjedde var på Gardermoen. Jeg kan ikke huske om jeg la merke til det på toget på veien ut dit, men da jeg hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og gikk gjennom avgangshallen var det der igjen. Det gikk over av seg selv før jeg gikk ombord på flyet. 

Rundt omkring i leiligheten, stort sett på ulike overflater ved lenestolen eller på skrivebordet, ligger åpne bøker med ryggen opp. Joan Didion, Deborah Levy, en obskur essaysamling av Elena Ferrante. Noen ganger prøver jeg å lese i dem. Jeg leter etter noe å henge fast i. En kjølig betraktning av situasjonen. Dessverre har jeg en lei tendens til å bli sliten i hodet, gi opp og strekke meg etter mobilen. 

Jeg vil bare at tiden skal gå. Samtidig kan jeg ikke tro at januar har passert. Måneden har vært som en sykdom, en feberdrøm. Og hva gjorde jeg i den? Jeg sprengte det som er trygt og det som er godt i mange små biter som aldri vil kunne limes sammen igjen. Det er det jeg har gjort.