Restaurantsjefen da han lo og ga meg en smørblid high five for å få meg til å gå. A. med sagflis på buksebaken da han tok ned den tunge pakken med det sammenleggbare teltet for meg. N. da hun brukte en uvanlig forsiktig stemme for å spørre meg om ting på kontoret. Taxisjåføren som tittet på meg i bakspeilet da jeg satt med stramt ansikt bak solbrillene, og ikke gråt. Hun med de tjukke, svarte, falske øyevippene som virket så gretten, som smilte og sa beklager, ha en fin dag etter å sjekket posen min da alarmen gikk. Mannen i orange arbeidstøy som kom opp fra kjelleren da vi gikk ut ytterdøren, som nikket da jeg smilte til ham. Deg som står i gangen og tar på deg sko uten å si noe. Deg som ligger på sofaen og spør om du kan få to minutter alene, der du ikke blir sett på. Deg som sier at du gruer deg til denne dagen. Deg som ler til noen i telefonen når du sier at du er klar, at du skal kle deg i det peneste du har. Deg som steker én pannekake, og gir den til meg. Deg som ligger på ryggen og folder hendene på magen, og spør hvem du ligner på, at du forestiller en oter. Deg mens du klemmer meg inntil deg. Deg som spør om jeg kommer dele deg i to som en meitemark. Jeg, som prøver å bære det. Deg, som er trist. Som er så trist.