Form vs. innhold

Det er uvant å skrive blogg igjen. Å fokusere på hva jeg tenker, føler og gjør, og dokumentere det, ikke i en låst liten bok, men i full åpenhet der noen kan komme til å lese det (selv om denne gamle bloggen ikke har faste besøkende) – hva sier det om meg.

Jeg er alene hjemme denne uka. Det er så stille her når ingen snakker. I dag har jeg spilt musikk fra tv'en i stua hele ettermiddagen, mens jeg har forberedt et syprosjekt, laget og spist middag, vasket klær, etc. Hele dagen har vært preget av et slags ubehag, det sitter i kroppen, det klør på fingerknokene. Jeg har stilt meg selv spørsmål, som: Er jeg der jeg vil være? Er dette riktig for meg? Hvorfor klarer jeg ikke å bestemme meg for noe, hvorfor vil jeg alltid bytte retning, bryte alle bånd, bli helt ny? At jeg alltid, til slutt, heller vil være et annet sted.

Et av problemene er at jeg ikke stoler på meg. Jeg presenterer spørsmålene, men jeg vet ikke om det er helt, hundre prosent og kors på halsen, sant at jeg ikke har svarene. Jeg er usikker på om det er de rette spørsmålene. Om jeg egentlig er midt i tjukkeste selvbedrag. Jeg håper jeg kan trenge inn gjennom teksten. Jeg klarer ikke klarer å sette ord på tankene mine når vi snakker. Det som gjør det utfordrende er at vi ikke forstår hverandre så godt. Jeg tror vi tenker ganske ulikt, og forstår verden på forskjellige måter. Gjennom å lage plass til hverandre, får vi litt mindre plass til oss selv. I teksten er det bare plass til én.

Det finnes ingen data å vise

Jeg tror at jeg savner å skrive. Det pleide å være min måte å finne trøst på. Liksom, at jeg så og observerte ting på en mer åpen og mer, hm, romantisk måte. Jeg hadde øynene åpne for alle fenomener rundt meg, sånn at jeg kunne skrive om dem og hva de fikk meg til å føle. Det var en måte å forankre meg selv til verden på. Noen ganger henvendte jeg meg direkte til noen, andre ganger til et slags åpent rom, ofte bare til meg selv, antar jeg, for å rydde opp i tankene.

Da jeg gikk over parkeringsplassen fra Kiwi i dag så jeg to lysende planeter på himmelen, tett på hverandre. Himmelen var begynt å bli dypblå, men ikke mørk, og ingen andre stjerner var synlige. Jeg tok bilde av dem. På vei ned trappene mot boligblokkene, tenkte jeg på disse tingene. Jeg tenkte på at det å skrive hadde vært som en trøst. At det sikkert var sunt, bra for meg, å sette ord på tingene, ordne dem, til en viss grad romantisere hverdagslige ting og sette mer pris på detaljer. Samtidig, kom jeg på etterpå, var det å skrive forbundet med en lengsel eller tomhet, og at å skrive om mine observasjoner av min lille verden hovedsakelig var en måte å fylle tomrommet på. 

Hvor er tomrommet nå, da? Kanskje jeg ikke skriver fordi jeg ikke lengter på samme måte. Fordi jeg er blitt eldre. Har falt mer på plass. Kjenner meg selv bedre. Det hadde jo vært fint om det var sånn. Men hva om jeg bare har lært meg å lukke øynene? Fordi jeg ikke har tilgang på henvendelsen lenger, og at det var så smertefullt at det var bedre å bare stoppe helt opp, vende ansiktet vekk? Jeg har ikke svaret i dag.

Hvis jeg skal gjøre opp status, må jeg først og fremst si at jeg har det ganske bra. Jeg har en spennende og lærerik hverdag. Jeg synes at jeg mestrer oppgavene mine. Det føles trygt og varmt å låse opp døra hjemme, rope hallo gjennom gangen og stua. Noen ganger føler jeg at alle andre har rikere og mer spennende liv enn meg, som inneholder vennemiddager, uteliv og spontane kafémøter, og at jeg ikke har det sånn. Men jeg har hatt det sånn, og da lengtet jeg etter noe annet som manglet.