Av og til ser jeg på steinen din og vurderer om jeg skal ha den i lomma på jakka mi når jeg går til skolen. Det er liksom en slags trygghet i tekstur. I håndfasthet. Jeg har lært mye nytt om meg selv i det siste, om fasthet, om rammer, og om balansen mellom å føle seg trygg og å føle seg kvalt. Følelsen av å være i fritt fall fordi holdepunktene går i oppløsning. Det kommer jo til å gå bra med meg, det er ikke dét. Det går generelt sett ganske bra med meg. I alle fall håper jeg det. Men jeg håper jo på så mange ting.
2 kommentarer:
Heldigvis ramler man aldri så langt som man frykter. Og selv om det er trist når det fine er borte for godt, er det motvillig også behagelig. Sånn er det i allefall for meg.
Dette var kjempefint!
Legg inn en kommentar