Jeg hadde lyst til å forklare hvorfor boka hadde gått inn på meg. Jeg ga en kort oppsummering, som jeg sendte over, men jeg ble selvbevisst og flau underveis og sa ikke noe mer. Etter å ha lest boka vet jeg ikke om det er noe jeg kommer til å prøve å overkomme heller, siden det boka så tydelig gjorde klart for meg er hvordan alle ser verden og hverandre kun gjennom seg selv. Så uansett hva jeg sier, kommer ikke du til å skjønne hva jeg mener, hva jeg faktisk føler, hvilke minner det vekker, assosiasjonene som tankene flyter videre med, kort sagt hva det er jeg prøver å dele med deg. Jeg har liksom alltid trodd på det, at hvis jeg kunne dele det jeg liker, det som går inn på meg, altså at hvis noen andre leste for eksempel de samme bøkene eller så de samme filmene, så ville vi forstå noe fundamentalt om hverandre. Det er jo så opplagt, men det gikk opp for meg først nå at slik er det ikke. Jeg vet ikke hvem du ser når du ser meg. Hun er noen jeg ikke kjenner og aldri vil forstå. Hvem du er utenfor blikket mitt, hva som motiverte deg da du tok tak i ansiktet mitt med begge hender og kysset meg på munnen da jeg fortalte at jeg hadde kjent glede for første gang på fire måneder bare sist søndag, aner jeg ikke. Da jeg ventet på deg på biblioteket den dagen jeg fant boka, og du fant meg sammenkrøllet på putene i trappen, og jeg sa hei med et stort, overrasket og avslappet smil mens jeg tok inn dette nye antrekket som ga et helt annet inntrykk enn det forrige antrekket ditt, så du da at jeg hadde tenkt nøye over hvordan jeg satt? Hvordan jeg ville bli funnet, hvordan du skulle se meg på avstand? Det har kanskje ikke noe å si. Men det kan ha alt å si. Uansett har det ikke det ennå, for jeg kjenner deg ikke og du kjenner meg ikke, og kanskje kommer vi aldri til å rekke å bli kjent med hverandre, eller kanskje vi blir det og skjønner at vi ikke liker hverandre likevel.
