Dere er for like, og det gjorde det for enkelt å blande én fantasi med en annen virkelighet. Likheter i utseende, skrivemåte, snakkemåte. Likheter i det dere bærer på. Likheter i hvordan det er vanskelig å møte det og samtidig huske at man har egne behov. Dere ligner aller mest på hverandre i hvordan dere fikk meg til å føle at rommet kunne åpne seg også for meg. Dere fikk det til å virke så stort, og dere fikk meg til å tro på det. Dere ligner også i hvordan dere trakk teppet vekk under føttene mine. Så kanskje er det slik at jeg trodde at jeg fant deg i ham, eller ham i deg. Kanskje er det også slik at jeg forestilte meg at jeg fikk reparere noe. Kanskje er det det som gjør så vondt: et ekko av noe annet, ødelagt. Kanskje er det sånn. Eller kanskje er dette bare helt vanlig fuckings kjærlighetssorg.
