En ting som jeg er blitt ekspert på, er distraksjon. Hvis tankene blir for store eller følelsene for sterke, må man bedøve seg selv. Den mest effektive måten, for meg, er å sveipe meg nedover instagram. Den andre måten er å alltid ha det veldig travelt. For da, når man først har et øyeblikks ledig tid, orker man ikke tenke store tanker eller føle store følelser. Da orker man bare å ligge på sofaen og stirre tomt inn i skjermen, og kanskje smile litt av en video av noen venninner som oppdager at den ene kan bære tyngre og tyngre og større og større ting bare ved å henge dem under puppene.
Så må man lage noe til middag. Så må man spise middagen. Så må man rydde opp etter middagen. Så kan man kanskje slappe litt av i en time eller to. Eller så må man ha et sent telefonmøte. Så må man legge seg. Så må man stå opp. Så fortsetter man.
En bok jeg nettopp har lest siterer Seneca: ‘Kan du vise meg et eneste menneske som setter den rette pris på tiden? Som verdsetter hver dag? Som forstår at vi daglig dør?’ Vi tror at døden ligger i fremtiden, som sitatet fortsetter. Men en stor del av døden ligger allerede bak oss, i all den tiden som vi allerede har levd. Det er som det velkjente sitatet, du vet, om alle dagene som kom og gikk. Det er en klisjé, men klisjeer finnes av en grunn. Menneskenes eksistensielle utfordringer har, som jeg nå har lært, forholdt seg stabile i minst to tusen år.
Jeg innser at jeg ikke er sikker på hvem jeg har blitt, eller om jeg husker hvem jeg vil være. Hva er det egentlig jeg har brukt dagene mine på? En gang i tiden pleide jeg å bevege meg i verden på en så oppmerksom måte. Jeg la merke til skyene, jeg la merke til fargene på himmelen, jeg la merke til lyset som traff husvegger gjennom trær mens jeg så ut av vinduet på en buss. Jeg kjente så mye etter, alle ting vibrerte inni meg.
De siste fem årene har jeg sørget for å være veldig aktiv. Lært nye ting, bygget nye praksiser, gjennomgått store miljøskifter, vært ambisiøs og målrettet. Det har også vært bra. Jeg har kommet et sted. Jeg kan like stedet. Samtidig har jeg sørget for å lage meg til slik at jeg ikke har hatt tid til å tenke store tanker eller føle sterke følelser. Jeg ville ikke se dem i øynene. Jeg har holdt meg selv under strengt oppsyn, opptredt kontrollert, forholdt meg analytisk til alle situasjoner.
Nå har jeg oppdaget at jeg ikke lenger kan se verden rundt meg. I det siste, når jeg har gått turer, og lagt merke til at det har vært vakkert rundt meg, har jeg samtidig ikke klart å faktisk se det. Derimot legger jeg godt merke til når noe er stygt, eller hvis det er for mange mennesker, eller for bråkete. Jeg må lære meg å se på nytt, lære meg å lese på nytt, lytte til musikk på nytt, kjenne etter hvem jeg er og hvordan jeg vil leve, på nytt.
Og nå, som jeg prøver å gjøre alt dette. Som jeg har tatt meg tid til å gjøre, satt av plass til. Så er det deg. Deg som jeg ikke har villet tenke på. Deg som jeg ikke har villet bearbeide. Deg som jeg ikke har villet godta at ikke er mer. Du fyller de store tankene og de sterke følelsene, og jeg var helt uforberedt. Så denne gangen tenker jeg, okei. For en gangs skyld. Lean into it.
