2021/02/27

Jeg husker da jeg satt som dette, med laptopen på fanget og melankolsk musikk i spilleliste i spotify, og skrev og skrev og skrev for å sette ord på en ensomhet jeg ikke visste at jeg opplevde. For elleve år siden, ti, ni. Det virker naturlig å følge opp med at jeg ble mindre ensom. At jeg fant meg selv, landet i meg selv. Det ville ikke være løgn, jeg gjorde det. Samtidig er det ikke blankpusset sannhet. 

I går eller for to dager siden, gikk jeg gjennom byen mens jeg tenkte: er jeg dømt til å være ulykkelig? I dag kom jeg på det som jeg allerede vet: Dette er å være menneske. 

1 kommentar:

Henrik sa...

Noen ganger lurer jeg på om ensomheten er virkeligheten, og at fraværet av ensomhet er selvbedrag eller bare blaff av unntakstilstand, eller om det er motsatt: At ensomheten er et skjold mellom oss og verden. Kanskje skal det være sånn alltid, den følelsen? Jeg er glad du har funnet mer av deg selv, landet mer i deg selv.