jeg hadde en ny drøm. jeg dro for å besøke deg. du bodde i et stort og moderne, hvitt trehus med gruslagt gårdsplass. huset la seg på en måte rundt gårdsplassen, og om huset igjen var det høye trær og mosekledde små høyder.

da jeg sto på gårdsplassen, uten annen utsikt enn opp mot himmelen, visste jeg, på en eller annen måte, at du egentlig ikke ville ha besøk av noen. det kunne hende du hadde ville blitt glad for besøk av meg, men jeg turte ikke stole på det. jeg ville ikke plage deg. jeg hadde tenkt å ringe på, men tok meg i det, og ble stående utenfor døren. til høyre for den var det et stort vindu inn mot det som kanskje var stuen, og ved siden av det igjen var det en trebenk. plutselig kunne jeg skimte deg gjennom glasset, du satt i en lenestol iført lyserosa morgenkåpe og spilte playstation, eller du så på tv. jeg flyttet meg ut av syne, og satte meg på benken, usett, håpet jeg. jeg ble sittende på enden av benken en stund, sammenkrøket med bena opp, mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle banke på vinduet, om du ville bli glad eller sint. 

senere i drømmen (det kan ha vært et mellomrom her, jeg husker ikke, det kan også ikke ha vært det) kom det mange jeg kjente i en bil inn på gårdsplassen. det knaste i grusen. du var fremdeles der inne, men jeg husker ikke om jeg kunne se deg. vi skulle kjøre et sted, og jeg ville tisse før vi dro. jeg bestemte meg for å gå inn og låne toalettet. de andre lurte på om det egentlig var helt greit, det var jo ingen av oss som bodde i huset, men jeg gjorde det likevel. 

det var ingen i første etasje da jeg kom inn, ingen i stua. jeg gikk inn i en gang, og fant to små bad ved siden av hverandre. jeg måtte velge ett. ingen av rommene hadde dør, men de hadde forheng. jeg tenkte at det ene badet måtte være ditt og det andre for eksempel en søster sitt, men det var ingen umiddelbare indikasjoner på hva som var hva, i allefall ikke ved første øyekast. fordi jeg følte at jeg hadde dårlig tid, valgte jeg bare det til høyre, gjorde meg raskt ferdig og åpnet forhenget fordi jeg hørte noen komme. det var du, for det var ditt bad jeg hadde brukt. vi sto rett i mot hverandre, du fremdeles i den lyserosa morgenkåpen, åpen utenpå klærne (de var grå). du stirret på meg, alvorlig og forbauset, og jeg på deg. jeg husker ikke om vi sa noe, jeg tror ikke det. jeg tenkte, jeg burde gå. jeg gikk. 

drømmen sluttet med at jeg sto på en togstasjon og ventet på toget som skulle ta meg hjem til byen. det var kveld, eller i hvertfall skumring. så sitter jeg på toget. jeg tenker på ansiktet ditt, øynene dine (brune, overraskede), den rosa morgenkåpen. jeg tror jeg våknet her.