(skrevet i august)

Det er et liksom overveldende lys på kjøkkenet, tjukt, det fyller rommet med en nesten taktil tilstedeværelse. Verandadøren er åpen, en fjern klang av kirkeklokker iblandet et slags fravær av støy. I påvente på at kaffen skal trakte, vanner jeg tomater. Solen skinner på dem (røde) og på mine tær (hvite), og alle bladene i alle trærne rundt bakgården skjelver lett i en jevn strøm av vind, det er som om hele verden glitrer. Bare at det på et vis går langsomt?, og at også min kropp fylles av denne rolige, glitrende tilstedeværelsen. Kanskje i et helt minutt er det slik.