Jeg synker sammen ned på gulvet, jeg er en våt klut, jeg smelter. Jeg er en av de skitne vanndammene på parkeringsplassen foran blokka, og jeg tenker: Om jeg bare kunne rent ned i gjennom sprekkene i parketten og gått i ett med bygningsmassen. Så jeg legger kinnet ned i støvet, håndflatene, hoftebeinet, der jeg kan kjenne treverket presse skarpt mot skjelettet gjennom lagene av fett, hud og tynn bomull. Det gir meg ingenting, ingen komfort eller varme, og det er da jeg innser at jeg kan kjenne meg igjen i denne lukketheten. At jeg (utilsiktet) fremstår som like utilnærmelig som flaten jeg ligger på.