Av og til ser jeg på steinen din og vurderer om jeg skal ha den i lomma på jakka mi når jeg går til skolen. Det er liksom en slags trygghet i tekstur. I håndfasthet. Jeg har lært mye nytt om meg selv i det siste, om fasthet, om rammer, og om balansen mellom å føle seg trygg og å føle seg kvalt. Følelsen av å være i fritt fall fordi holdepunktene går i oppløsning. Det kommer jo til å gå bra med meg, det er ikke dét. Det går generelt sett ganske bra med meg. I alle fall håper jeg det. Men jeg håper jo på så mange ting.

Lukten av svibler blandet med manneparfyme. Fire hoder som nikker i takt til Tiny Dancer. Min egen distanse til det hele. Å få den til å passe med tekstens breddeformat.

Jeg synker sammen ned på gulvet, jeg er en våt klut, jeg smelter. Jeg er en av de skitne vanndammene på parkeringsplassen foran blokka, og jeg tenker: Om jeg bare kunne rent ned i gjennom sprekkene i parketten og gått i ett med bygningsmassen. Så jeg legger kinnet ned i støvet, håndflatene, hoftebeinet, der jeg kan kjenne treverket presse skarpt mot skjelettet gjennom lagene av fett, hud og tynn bomull. Det gir meg ingenting, ingen komfort eller varme, og det er da jeg innser at jeg kan kjenne meg igjen i denne lukketheten. At jeg (utilsiktet) fremstår som like utilnærmelig som flaten jeg ligger på.