Jeg drømmer mye, mer enn vanlig, og når jeg er våken føles det som ordentlige minner – ting jeg tenkte og følte i drømme sitter igjen i kroppen, relasjoner har utviklet seg i forskjellige retninger, samtaler og situasjoner endrer hvordan jeg tenker om folk, om ting, om meg selv. Jeg har tatt meg selv i å forholde meg til et nylig minne som om det har skjedd på ordentlig, før jeg innser at det var i en drøm. Eller var det? Når jeg våkner, er jeg trist, redd, sint, bare en sjelden gang glad, avhengig av hva som har skjedd i løpet av natten, men det går ikke bort med en kopp kaffe og litt frokost – det utgjør heller hvordan jeg oppfatter hele den kommende dagen, hva jeg forventer, om jeg klarer å senke skuldrene, eller ikke. Av og til endrer disse drømmene små deler av fortiden, de endrer eller legger til hendelser, og jeg begynner å bli redd for at de kanskje også vil endre litt av det som til slutt har blitt meg.