Det kroppslige selvbilde: Et tilbakevendende problem

I går, på vei hjem fra en joggetur, tenkte jeg på denne bloggen. Tekstblogging har visst fått en liten oppsving, i alle fall i Sverige. Det er særlig én blogg som skriver ganske godt. Men det er noe som gnager, og det er når hun skriver om klær. En gjenganger er kjoler med tynne skulderbånd (implisitt: markerte krageben og smale skuldre). Plutselig handler tekstene hennes om å ligne på Julie i Verdens Verste Menneske, eller ofte bare om å være tynn, og dermed vakker og stilig. 

Dette er ikke nødvendigvis kjennetegn på dårlig tekst. Det er bare at jeg ikke håndterer ytre påminnelser om viktigheten av spisse skuldre og slanke overarmer. Jeg er ikke stilig, og jeg har lagt på meg. I morges slo det meg at jeg antar at alle som ser meg avkledt, for eksempel i garderoben på treningssenteret, tvinges til å se noe som er avskyelig. At det er konsensus om at ryggen min, gråblek med valker under sportsbh'en, er noe som er frastøtende. 

Det er nok ikke sånn, heldigvis, sannsynligvis. Når jeg står der, med treningstightsen strammende om livet mens jeg finner t-skjorten, vemmes jeg jo ikke av de andre. Når jeg ser jenter med ““tjukke”” (helt vanlige!) kropper bevege seg fritt i varmt klima på Instagram, tenker jeg at de ser fine ut, avslappede og glade, og at jeg skulle ønske jeg hadde det de har. Selvaksept. Selvtillit. Felles erfaring i venner som ligner på en selv.